Det snør svære flak i saktefilm over oss mens vi tasser av gårde, jeg snur meg mot venna mine og sier at jeg aldri har sett snøen sånn, den ligger nesten stille i lufta, og over blokkene skinner sola. Noen dager seinere har snøen regna bort. Enorme mengder snø som faller sakte i svære klynger, og så tungt regn som vasker veiene, spesielt i sentrum, bare.
Utenfor blokka mi er det is og snøfonner, røde skilte det står RASFARE på langs husveggene. Jeg teller mandager til våren, og har begynt på nytt dansekurs igjen. Jeg forlot dansekurset for et par år sida, skulka de siste timene før jul fordi læreren begynte med en dans der det var jazzhands involvert og da tok jeg sakene mine og gikk. Jeg er voksen og kan slutte på dansinga før den er ferdig om jeg vil, jeg har betalt for det. Men nå bestilte jeg et nytt kurs og begynte forrige mandag, jeg skal danse fram til våren, og om åtte dansetreninger er det kanskje bar asfalt på ordentlig.
Jeg har hatt en drøy forkjølelse som liksom bare har ulma, men som slo meg ut så jeg ikke fikk jobba ordentlig forrige jobbhelg. Denne helga var jeg tilbake igjen, ikke i toppform ennå, men mye bedre enn da jeg slukøra dro hjem fra jobb for to uker sida og la meg på sofaen for å bli der i en uke med vond hals og hodepine. Jeg står i kassa med kaffekoppen min og utafor stopper en budbil, sjåføren har ei jekketralle med for mange esker på, og først faller den øverste av, den er stor, men ikke så tung, virker det som, der den deiser i søla. Han banner lavt og så setter han esken oppå igjen mens han fortsatt prøver å få tralla opp over fortauskanten. Han drar for hardt, og de tre øverste eskene faller av denne gangen. En kunde går forbi og åpner døra, vi hører sjåføren rope KURWA og sparke til tralla, så flere esker faller av. Han får opp tralla og triller raskt av gårde til de han skulle levere til. Jeg går for å spise lunsj oppe på pauserommet, og når mannen med tralla kommer tilbake, så hører jeg ham nede fra fortauet igjen, han banner høyt og røsker med tralla, får den ombord i lastebilen og når han kjører hører vi et stort smell når tralla treffer veggene, triller fram og tilbake i rykk og napp når han kjører, for fort, først den ene veien for å snu, og så forbi vinduene igjen for å kjøre til neste levering. Jeg håper han snart var ferdig for dagen, og at kvelden blei bedre.
Det er nok mange sånne dager fremover for oss alle. Der ting går skeis. Der hjula ikke går riktig vei, der stablene vi har laga faller sammen, der verden jobber mot oss. En liten fortauskant kan føles umulig å forsere.
På vei inn til årets første psykologtime står jeg utafor Oslo Hospital for å ringe på. Det kommer flere som skal inn, de ringer på hos sin ringeklokke, blir sluppet inn, jeg venter til det blir min tur, og idet jeg skal ringe på, så hører jeg noen rope navnet mitt fra trikkeholdeplassen. En bekjent, vi var naboer en gang. «Hva skal du på?» roper han og peker. Jeg ser på ham, og så mot døra. «Er det et kurs eller noe?» Jeg roper, før jeg får tenkt meg om: «Det er psykologen min!» Så ringer jeg på og blir sluppet inn. «Lykke til!» roper naboen min fra lenge sida.
Vi snakker om uroen min, at hjernen min lager så mange krisescenarioer, at jeg hele tida forbereder meg på alt som kan gå galt, heller enn å leve livet. Jeg skal jobbe med å finne en ny jobb til den delen av meg som er så flink til å forberede meg på det verste. Det var kanskje nyttig en gang, som barn, for eksempel. En slags forsvarsmekanisme, en mestringsstrategi som har fått lov å vokse utemma, til den til slutt ikke lenger var til hjelp, men det som endte opp med å stå i veien. Jeg ser for meg at hjernen min er et kontor med mange ansatte, og at det som bare skulle være en ekstrahjelp som blei kalt inn ved kriser, har overtatt hele driften og stengt de andre ansatte inne i et kott. Tatt dem som gisler, de rolige ansatte som bare skulle vanne planter og tørke støv, de som skulle ha koselige kaffepauser og snakke om hva de gleda seg til. VI MÅ FORBEREDE OSS PÅ DET VERSTE, roper ekstravakten med megafon. HVA SOM HELST KAN SKJE!
Ekstrahjelpen i hjernen min minner litt om overskriftene i avisa etter at Trump overtok USA, og jeg jobber med å dempe begge deler.
Jeg finner trøst i en biskop som oppfordrer til nåde og empati. Jeg finner trøst i kaffekoppene om morgenen. Jeg finner trøst i at det er lyst når jeg går til jobb nå, det har det ikke vært på et par måneder. Jeg finner trøst i å løpe på tredemølla med høy musikk i øra. Jeg finner trøst i at selv om jeg ikke har skrevet noe nytt sida november, så har jeg nå redigert de 130 sidene jeg foreløpig har på førsteutkastet, og at det også er jobbing. Jeg finner trøst i samboeren min som kommer innom quizzen jeg alltid er på, på vei hjem fra pils med noen kolleger for å ta følge hjem med meg, og som går bak meg i snøen og sier at han synes jeg er søt når jeg går, fordi jeg tar små og raske skritt. Det er viktig å gå som en pingvin, sier jeg, og han ler av meg, går forbi meg mens han etterligner meg. Armen hans i korsryggen min før han kysser meg på kinnet. Å legge meg inntil ham, å våkne av alarmen som ber meg ta stoffskiftepillene mine og se at han og katten fortsatt sover. Jeg finner trøst i å se på Dawson’s Creek igjen, og tenke tilbake på den jeg var da jeg var 12, og det verden var da jeg var 12. Jeg vil scrolle mindre og leve mer som da internett var mest dette – å sende mailer til venna mine, å blogge om livet mitt, det lille livet mitt, å se på bilder folk jeg kjente tok og la ut på nettet. Å ta tilbake tida mi er å prøve å leve som på tidlig 2000-tall, da jeg så filmer jeg hadde sett før på DVD og satt mye ved skrivebordet mitt og skreiv dagbok.
Jeg gikk på dansetrening da også, flere ganger i uka. Nå går jeg bare på mandager, men det er fint, jeg får være en 38-åring som beveger meg til musikk, og så har enda en mandag gått, jeg spiser banan til kveldsmat og verden spinner videre. Det er mye vi ikke kan gjøre noe med, men det er mye vi kan gjøre noe med også. Jeg og krisemaksimeringa mi skal jobbe med det vi kan forandre. Vi skal gjøre vårt beste. Det er vi mange som kan.