Strekhjerte

Jeg tok toget til Stockholm for å se kent igjen. Jeg skal se to konserter. Den første, fredagskonserten, og søndagskonserten. Jeg klarte å karre meg til en skarve ståplass til søndagen, og for noen uker siden fikk jeg kjøpe en fredagsbillett av en venn som ikke ville dra allikevel. For han hadde også bare skaffa seg én, og det er jo ikke like kult å dra aleine som sammen med noen. Men jeg skulle allerede dra aleine, så jeg kjøpte den av ham og booka en ekstra natt på samme hotell. Da kosta rommet jeg fikk like mye som de to nettene jeg hadde fra før, men det fikk bli sånn. Jeg skulle se kent igjen!

Jeg var nervøs for at toget ikke skulle gå, eller at det skulle bli så forsinka at jeg ikke rakk konserten. Men toget gikk akkurat som det skulle. Jeg fikk screenshot av J da jeg nærma meg, og da var det et stedsnavn som sto rett bortafor hodet mitt, før Stockholm. Det var Eskilstuna. Jeg reiste meg opp og gikk i bistroen og kjøpte en øl. Der var det fest, noen karer sto og hørte på kent på en egen høyttaler og drakk øl. Jeg turte ikke bli med, men jeg sang med mens jeg sto i kø, og så skålte jeg med dem på vei ut.

Jeg drakk opp ølen min da vi ankom Stockholm Central, og så fant jeg t-banen til hotellet, slang fra meg alt unntatt det jeg kunne ha med i lommene, fordi det er veskeforbud på konsertene, så gikk jeg ut igjen for å ta t-banen ett stopp til, og derfra skulle det ta et kvarter å gå til 3arena og inngangen min, V. Jeg er dårlig til å lese kart, men det skulle vel gå på et vis, men da jeg gikk av t-banen, så var det jo bare å følge strømmen. Vi var mange som skulle samme sted, så vi gikk i flokk gjennom gangtunnelen og mot Globen, og bak Globen, så ligger 3Arena. Så gigantisk.

Jeg kom inn, vakta som sjekka lommene mine sa noe til meg og jeg hørte det ikke, så jeg måtte spørre hva han sa. «Jag sa: Gillar håret.» Takk, sa jeg og smilte, så gikk jeg inn. Jeg gikk rett inn på gulvet, forbi barområdet og alle folka, og der inne gikk jeg rett til merchboden, og kjøpte, i følge en danske bak meg, hele butikken. (Jeg kjøpte strykemerker, sokker, en t-skjorte og en totebag.) Så fant jeg doene, som var en haug med Hibas-doer utenfor arenaen, med nedgang i en litt bratt bakke bakerst, men det var ikke kø der og man fikk litt frisk luft. Så kjøpte jeg en øl, en plastflaske med Norrlands Guld, som smakte helt okei. Så satt jeg på gulvet og venta. Jeg trodde jeg hadde dårlig tid da jeg kom til hotellet, så jeg skynda meg ut igjen så fort jeg kunne, men det tok ikke en halvtime å komme seg til arenaen, det tok bare et kvarter, og det tok ikke lang tid å komme inn, det tok bare et par minutter. Så jeg var der inne en drøy time før de begynte. Mens jeg satt på gulvet hørte jeg plutselig jubling, og som jeg mistenkte, så kom jubelen av at nedtellinga kom på skjermen. Og ganske riktig, der sto det da jeg reiste meg opp for å se over alle folka: 29:35.

Jeg satte meg ned igjen, sendte noen meldinger, fikk noen svar, jeg pusta og skreiv litt på et ark fra dagboka mi som jeg hadde tatt med meg i lomma med en penn. Jeg skreiv om at jeg var mindre stressa enn jeg pleide å være. Jeg skreiv om at jeg grua meg litt, var redd for å bli skuffa. De er eldre, skreiv jeg. Men jeg er også eldre, skreiv jeg. Det er ni år sida jeg så dem for det jeg trodde skulle bli siste gang, og nå var det 15 minutter igjen til de skulle gå på.

Jeg reiste meg rundt 10 minutter før, for å filme når nedtellinga slo 7:47. Lyset gikk av og talla lyste rødt, før lyset slo seg på igjen rett etterpå. Jeg gikk litt fram og tilbake, prøvde å finne ut om jeg så bedre her eller der, men jeg endte opp til venstre igjen, like ved der jeg hadde sittet. Ganske langt bak. Den første halvdelen av arenaen var full, men bak lydboden var det mer romslig, og jeg foretrekker romslig. Jeg vil ikke stå inntil noen. Jeg vil ikke at det skal være vanskelig å komme seg vekk, om jeg må.

Da nedtellinga var på 1:00, så begynte jeg å grine. Nå skjedde det. Og på null, så kom de. De begynte med «Stenbrott» og «Ingenting någonsin», som ikke hadde vært på min liste over åpningslåter. Etter fire låter sa Joakim takk og sa det var godt å være tilbake. Så sa han: «Vi ska fortsetta våran arkeologiska utgrävning,» og så spilte de «Kevlarsjäl» og jeg hulkegrein.

Så blei det hit-parade. Andre halvdel av konserten var egentlig avskjedskonserten, «Utan dina andetag», «Musik Non Stop», «Ingenting», «Kärleken väntar», «Dom andra». Ikke at jeg ikke liker dem. (Eller, jeg liker ikke «Utan dina andetag», men det er lov.) Men jeg ønska meg så mye mer. Jeg sto der og så rundt meg på alle de glade folka som hadde ønska seg hit-parade, og tenkte at når det er seks utsolgte arenakonserter, så kommer de jo ikke til å spille gammalt ræl, en b-side eller en låt som ikke var en singel. Det er lov med hit-parade, det er jo ofte derfor man går på konsert, for å høre den låta man har hørt på radio.

Jeg løp for å tisse, og det var jo tidenes dårligste timing, for mens jeg sto i det som nå hadde blitt en kø, så hørte jeg «Innan allting tar slut». Noterte meg at jeg må time tissinga til «Utan dina andetag» på søndag.

De avslutta med «Förlåtelsen», som var en av de låtene jeg ønska meg, fra sisteskiva, og det var mange øyeblikk som satt. Skjermen bak dem var enorm, den strakte seg fra den ene veggen i arenaen til den andre, og flere av filmene jeg huska fra avskjedsturneen var med. Hesten på «Hjärta» var en favoritt da, og den var der nå. Steila under refrenget. Overraskende rørende, det husker jeg at jeg tenkte for ni år sida også. Og filmen bak «Socker», som var mennesker som falt i vannet perfekt tima til pianoklimpringa i starten var også tårefremkallende. Det var godt å ha noe å se på, da jeg sto så langt bak at jeg ikke så bandet. Eller, noen ganger stilte jeg meg på tå og kunne se fyrstikkmenneskene der framme. Jeg kjente igjen arma til Jocke, sveisen til Martin. Kordamene.

Jocke sa ikke så mye, men de tinga han sa var fine. Han snakka om tid, og at den var merkelig. «Den går fortare dess mindre man har igen av den.» Og de avslutta med min gamle venn «Mannen i den vita hatten (16 år senare)» og konfetti, så alt var jo som det skulle. Før den spilte de «747» og jeg blei overraska over at ikke hele arenaen veiva med armene på slutten, vi kan jo dette, vi har gjort det før, denne koreografien kan vi. Men kanskje har vi glemt det. Eller kanskje var det så mange der som aldri hadde sett kent før. Jeg så mange som var eldre enn meg i publikum, men jeg så også veldig mange som var yngre. Jeg blei glad av at de som kanskje fant kent etter at de la opp, nå fikk se dem live.

På vei til arenaen gikk jeg i takt med de andre, og jeg hørte på kent. Rett utafor så hørte jeg på en av mine absolutte favoritter, «Nålens öga», og linja som gikk i øra mine da jeg gikk opp trappa til inngangen var denne: «Här kommer rädslan, gamle vän / När alla fjärilar i magen vaknar upp / Viskar välkommen hem». Jeg hadde sommerfugler i magen og tenkte på at de satt der nå, at de snart skulle på scenen. Og jeg hviska velkommen hjem. Til kent og til meg selv.

Da jeg gikk derfra, noen timer seinere, så satte jeg også på «Nålens öga», som de ikke spilte. Men jeg kan høre på den selv. Igjen og igjen. Og de finnes igjen. De fantes. På søndag skal jeg gjøre det igjen. Da skal jeg riktignok ikke komme så tidlig. Og jeg skal kanskje prøve å komme meg litt lenger fram. Eller kanskje ikke. Jeg er eldre, men jeg er tross alt fortsatt meg selv. Engstelig, men tøff. Alltid klar for en heartbreak evening.

I det siste har jeg ligget mye på gulvet. Jeg gjør det når jeg er lei meg. Har jeg noen grunn til å være lei meg? Annet enn at verden har tilta? Nei. Jeg har det egentlig fint. Jeg har en tjukk katt jeg bor med, jeg har en fin fyr jeg bor med, jeg har en jobb jeg går til, jeg har en jobb jeg gjør hjemme, jeg har en bok jeg prøver å skrive, jeg har et dansekurs jeg går på, jeg har en kalenderbok der jeg skriver inn alt jeg må gjøre. Vaske gulvet, kaste glass og metall, gå på gjenbruksstasjonen med kildesorteringa, husk å bestille billettene til interrailen du skal på i mars, husk å skrive 1000 ord om dagen, husk å leve et liv.

Jeg lever et liv.

Jeg har tatt stoffskiftemedisin daglig i mange år nå, og allikevel ser jeg på pilledispenseren min at jeg glemmer pillene innimellom. Jeg dør ikke av det, men jeg får ikke akkurat stabilt stoffskifte av å glemme medisinen min. Hva skjer når jeg får lavt stoffskifte?

Da ligger jeg på gulvet og vil grine. Alt er meningsløst, sier jeg. Ingenting betyr noe, sier jeg. Piss og dritt, mumler jeg.

Så reiser jeg meg opp og går ut med glass og metall og kjenner at sola varmer. Så reiser jeg meg opp og ser de nye episodene av Love is blind og tenker at jeg i hvert fall ikke bor i USA. Så reiser jeg meg opp og vasker kjøkkengulvet og setter kaktusen jeg ikke får til å vokse på en nyvaska hylle, og håper at den kanskje trives der. Så reiser jeg meg opp og tar med meg sakene mine og går for å rekke toget til en hyttetur jeg har grua meg til en stund. Ikke fordi jeg ikke vil, fordi jeg vil henge med venna mine og quizze og spille spill. Men jeg ligger også på gulvet og griner uten at jeg kan noe for det, og det er flaut. Jeg pleier ikke å gjøre det i plenum. Jeg gjør det i hemmelighet. Og så skriver jeg det på internett etterpå!

Men nå skal jeg reise meg opp og gå ut i sola, denne siste februardagen i 2025, og jeg skal ta et tog til en hytte og spille spill og drikke øl og spise fredagstaco med gode venner.

Jeg har bestilt interrailbillettene mine. Første tur går til Göteborg, så går turen til Stockholm helga etter, og da må jeg oppholde meg i utlandet helt til jeg skal videre til Leipzig i slutten av måneden, så jeg drar på skriveferie til Varberg i mellomdagene. Jeg kan ligge på gulvet i Sverige også, jeg. Tyskland også, sikkert. Det er mange gulv å ligge på.

Det snør svære flak i saktefilm over oss mens vi tasser av gårde, jeg snur meg mot venna mine og sier at jeg aldri har sett snøen sånn, den ligger nesten stille i lufta, og over blokkene skinner sola. Noen dager seinere har snøen regna bort. Enorme mengder snø som faller sakte i svære klynger, og så tungt regn som vasker veiene, spesielt i sentrum, bare.

Utenfor blokka mi er det is og snøfonner, røde skilte det står RASFARE på langs husveggene. Jeg teller mandager til våren, og har begynt på nytt dansekurs igjen. Jeg forlot dansekurset for et par år sida, skulka de siste timene før jul fordi læreren begynte med en dans der det var jazzhands involvert og da tok jeg sakene mine og gikk. Jeg er voksen og kan slutte på dansinga før den er ferdig om jeg vil, jeg har betalt for det. Men nå bestilte jeg et nytt kurs og begynte forrige mandag, jeg skal danse fram til våren, og om åtte dansetreninger er det kanskje bar asfalt på ordentlig.

Jeg har hatt en drøy forkjølelse som liksom bare har ulma, men som slo meg ut så jeg ikke fikk jobba ordentlig forrige jobbhelg. Denne helga var jeg tilbake igjen, ikke i toppform ennå, men mye bedre enn da jeg slukøra dro hjem fra jobb for to uker sida og la meg på sofaen for å bli der i en uke med vond hals og hodepine. Jeg står i kassa med kaffekoppen min og utafor stopper en budbil, sjåføren har ei jekketralle med for mange esker på, og først faller den øverste av, den er stor, men ikke så tung, virker det som, der den deiser i søla. Han banner lavt og så setter han esken oppå igjen mens han fortsatt prøver å få tralla opp over fortauskanten. Han drar for hardt, og de tre øverste eskene faller av denne gangen. En kunde går forbi og åpner døra, vi hører sjåføren rope KURWA og sparke til tralla, så flere esker faller av. Han får opp tralla og triller raskt av gårde til de han skulle levere til. Jeg går for å spise lunsj oppe på pauserommet, og når mannen med tralla kommer tilbake, så hører jeg ham nede fra fortauet igjen, han banner høyt og røsker med tralla, får den ombord i lastebilen og når han kjører hører vi et stort smell når tralla treffer veggene, triller fram og tilbake i rykk og napp når han kjører, for fort, først den ene veien for å snu, og så forbi vinduene igjen for å kjøre til neste levering. Jeg håper han snart var ferdig for dagen, og at kvelden blei bedre.

Det er nok mange sånne dager fremover for oss alle. Der ting går skeis. Der hjula ikke går riktig vei, der stablene vi har laga faller sammen, der verden jobber mot oss. En liten fortauskant kan føles umulig å forsere.

På vei inn til årets første psykologtime står jeg utafor Oslo Hospital for å ringe på. Det kommer flere som skal inn, de ringer på hos sin ringeklokke, blir sluppet inn, jeg venter til det blir min tur, og idet jeg skal ringe på, så hører jeg noen rope navnet mitt fra trikkeholdeplassen. En bekjent, vi var naboer en gang. «Hva skal du på?» roper han og peker. Jeg ser på ham, og så mot døra. «Er det et kurs eller noe?» Jeg roper, før jeg får tenkt meg om: «Det er psykologen min!» Så ringer jeg på og blir sluppet inn. «Lykke til!» roper naboen min fra lenge sida.

Vi snakker om uroen min, at hjernen min lager så mange krisescenarioer, at jeg hele tida forbereder meg på alt som kan gå galt, heller enn å leve livet. Jeg skal jobbe med å finne en ny jobb til den delen av meg som er så flink til å forberede meg på det verste. Det var kanskje nyttig en gang, som barn, for eksempel. En slags forsvarsmekanisme, en mestringsstrategi som har fått lov å vokse utemma, til den til slutt ikke lenger var til hjelp, men det som endte opp med å stå i veien. Jeg ser for meg at hjernen min er et kontor med mange ansatte, og at det som bare skulle være en ekstrahjelp som blei kalt inn ved kriser, har overtatt hele driften og stengt de andre ansatte inne i et kott. Tatt dem som gisler, de rolige ansatte som bare skulle vanne planter og tørke støv, de som skulle ha koselige kaffepauser og snakke om hva de gleda seg til. VI MÅ FORBEREDE OSS PÅ DET VERSTE, roper ekstravakten med megafon. HVA SOM HELST KAN SKJE!

Ekstrahjelpen i hjernen min minner litt om overskriftene i avisa etter at Trump overtok USA, og jeg jobber med å dempe begge deler.

Jeg finner trøst i en biskop som oppfordrer til nåde og empati. Jeg finner trøst i kaffekoppene om morgenen. Jeg finner trøst i at det er lyst når jeg går til jobb nå, det har det ikke vært på et par måneder. Jeg finner trøst i å løpe på tredemølla med høy musikk i øra. Jeg finner trøst i at selv om jeg ikke har skrevet noe nytt sida november, så har jeg nå redigert de 130 sidene jeg foreløpig har på førsteutkastet, og at det også er jobbing. Jeg finner trøst i samboeren min som kommer innom quizzen jeg alltid er på, på vei hjem fra pils med noen kolleger for å ta følge hjem med meg, og som går bak meg i snøen og sier at han synes jeg er søt når jeg går, fordi jeg tar små og raske skritt. Det er viktig å gå som en pingvin, sier jeg, og han ler av meg, går forbi meg mens han etterligner meg. Armen hans i korsryggen min før han kysser meg på kinnet. Å legge meg inntil ham, å våkne av alarmen som ber meg ta stoffskiftepillene mine og se at han og katten fortsatt sover. Jeg finner trøst i å se på Dawson’s Creek igjen, og tenke tilbake på den jeg var da jeg var 12, og det verden var da jeg var 12. Jeg vil scrolle mindre og leve mer som da internett var mest dette – å sende mailer til venna mine, å blogge om livet mitt, det lille livet mitt, å se på bilder folk jeg kjente tok og la ut på nettet. Å ta tilbake tida mi er å prøve å leve som på tidlig 2000-tall, da jeg så filmer jeg hadde sett før på DVD og satt mye ved skrivebordet mitt og skreiv dagbok.

Jeg gikk på dansetrening da også, flere ganger i uka. Nå går jeg bare på mandager, men det er fint, jeg får være en 38-åring som beveger meg til musikk, og så har enda en mandag gått, jeg spiser banan til kveldsmat og verden spinner videre. Det er mye vi ikke kan gjøre noe med, men det er mye vi kan gjøre noe med også. Jeg og krisemaksimeringa mi skal jobbe med det vi kan forandre. Vi skal gjøre vårt beste. Det er vi mange som kan.

Det er den siste dagen i 2024. Jeg er mer eller mindre den samme som da vi forlot 2023. Men da 2024 begynte, så bestemte jeg meg for å gjøre yoga hver dag i det nye året. Jeg gjorde yoga med Adriene, som jeg har gjort i noen år nå, 30 days of yoga blei en del av livet mitt til slutt, og mens jeg satt på matta i stua og pusta med magen, så tenkte jeg: Men hvorfor ikke gjøre dette hver dag, når det gjør meg glad?

Så da gjorde jeg det hver dag. Okei, ikke hver dag. Jeg gjorde ikke yoga den morgenen jeg sto opp fem for å rekke toget til København fordi jeg skulle se Medina. Jeg gjorde ikke yoga noen morgener jeg var sjuk. Jeg gjorde ikke yoga hvis jeg forsov meg eller valgte å sove en halvtime ekstra, fordi jeg var sliten. Jeg gjorde ikke yoga hver dag på Roskilde. Jeg gjorde ikke yoga hver eneste morgen, uansett humør eller form, men jeg gjorde yoga de aller fleste morgener.

Jeg gjorde yoga på hotellrom rundt omkring, jeg gjorde yoga før det blei lyst, jeg gjorde yoga med katten min, mens jeg noen ganger sjekka klokka fordi jeg følte jeg fikk dårlig tid eller var sliten, jeg gjorde yoga mens jeg så på at sola sto opp, jeg gjorde yoga mens jeg tenkte på alt jeg skulle gjøre den dagen, men jeg gjorde også yoga mens jeg skjøv alle tankene om alt jeg skulle gjøre den dagen sakte ut av hodet, mens jeg svaia på ett bein og trakk pusten, mens jeg løfta armene over hodet, mens jeg strakk på kroppen min, mens jeg tøyde og sto i planke og senka meg sakte ned mot gulvet. Jeg gjorde yoga minst 300 ganger i 2024.

Jeg leste 106 bøker. Jeg så 90 filmer, de aller fleste hadde jeg sett før. Jeg hørte på Medina i over 900 minutter. Jeg dro aleine på Roskilde. Jeg var trist og glad, ensom og sammen, sliten og energisk. Jeg begynte på ny stoffskiftemedisin og løp en hel del fra sommeren og utover høsten. Jeg jobba for mye, enda jeg forsøkte å ta grep. Det er vanskelig for meg å si nei. Du veit du jobber for mye, når du advarer venna dine mot å skli på isen, så de ikke brekker beina, og så tenker hjernen din: Men det hadde vært litt digg, da. Bare knekke foten litt. Måtte ligge på sofaen og være sykemeldt en liten stund?

Du vil ikke knekke foten. Ikke litt engang.

Du vil at noen andre skal ta ansvar for deg, og be deg om å roe ned. Men du må ta ansvar for deg selv. Jeg må ta ansvar for meg selv. Så jeg skriver det igjen, til meg selv og til dere, i 2025 skal jeg jobbe mindre. Jeg skal gjøre meget mere af det meste jeg driver med, men jeg vil jobbe mindre. Jeg vil bruke tida mi på menneskene jeg liker, quizzene jeg blir glad av, fyren jeg bor med, bøkene jeg vil lese og de jeg vil skrive også, og så vil jeg så klart jobbe også, for jeg liker jo å jobbe, det er derfor jeg sier ja til jobbing, men jeg vil leve også.

I 2025 vil jeg gå mer på kino. Jeg vil løpe 5 kilometer på under 30 minutter. Jeg vil dra på konserter. Jeg vil toge til Tyskland. Jeg vil vinne en quiz. Jeg vil skrive brev. Jeg vil skrive ferdig et førsteutkast. Jeg vil lage pasta fra bunnen av. Jeg vil finne tilbake til musikkinteressen min og finne nye skiver igjen, ikke bare høre på de jeg hørte på for 15 år sida (men jeg vil fortsatt høre på dem også, så klart). Jeg vil bade mer enn jeg gjorde i år. Jeg vil bake en kake. Jeg vil ha hjemmefest. Jeg vil gå angsten i møte med den kroppen jeg har og ta den med meg på alt jeg vil, heller enn å ta den med meg hjem. Jeg vil ha fred på jord og friske liv til alle. Gå forsiktig på isen, du vil ikke knekke foten. Jeg står for det.

Så vil jeg minne meg selv, og dere, på noe Hank Green skreiv i en roman jeg leste for et par år sida, og som jeg stadig trenger å bli minna på sjæl:

“You will always struggle with not feeling productive until you accept that your own joy can be something you produce.” 

I 2025 vil jeg jobbe med det. Jeg skal la dere få vite hvordan det går.

Godt nytt år, ta vare på dere selv og hverandre. Gjør noe fint om dere kan. Vi skal spise flæskesteg og rødkål til forsinka julemiddag fordi jeg jo blei sjuk – men ikke før på julaften. Så jeg feira aleine hjemme under dyna i sofaen, uten julemat. Men jeg blei også frisk igjen. Og nå har jeg ferie helt til 6. januar og skal pusle julepuslespill, spise julesjokolade, se film og lese bøker, og i kveld skal vi på fest hos noen venner av J, og jeg skal sikkert hjem først, lenge før festen er ferdig, men jeg skal også forhåpentligvis ha det ganske koselig med mange fine folk før jeg drar hjem aleine og legger meg med katten, før J kommer noen timer seinere og legger seg han også.

Og når vi våkner til et nytt år, så skal det være snø.

Det var en november her. November har de siste åra, så lenge jeg kan huske, vært Nanowrimo. Å skulle skrive 50 000 ord på en måned har føltes umulig, men de siste åra har jeg klart det. Og når jeg sier klart det, så har jeg jo ikke skrivi en roman på en måned. Haha, nei! Jeg har skrivi bruddstykker som kan brukes og lange tekstbolker som ikke kan brukes til noe annet enn å bekrefte at jeg kan skrive noe om jeg må, men at det ikke nødvendigvis blir bra eller engang middels. Men det blir noe, og uten noe har vi som vi alle veit ingenting.

Denne gangen har jeg jobba deltid mens jeg har holdt på, så det har ikke vært like ille som da jeg skreiv førsteutkastet til Du dør ikke i november 2015 med full jobb i forlag, der jeg satt enten timen før eller etter jobb på kontoret og skreiv. Jeg husker jeg skreiv mye om tunnelen ned til Stortinget t-banestasjon, for jeg følte at jeg tilbragte mye tid der (selv om det bare var på vei til og fra jobb).

I år har jeg sittet på Kaffebrenneriet. Jeg har lært meg at jeg liker å sitte der før jobb. Kanskje ikke når jeg begynner ni, for da må jeg jo ut døra hjemme før sju, men når jeg begynner 10 på lørdager, da føles det faktisk som en bonustime å få sitte på KB fra ni til fem på ti og skrive, når jeg uansett pleier å være på jobb fra ni på hverdagene. Det er en vane jeg håper å ta med meg.

Jeg har også vært raus med meg selv. Jeg har skrevet hver dag, med to unntak. 1. november, da jeg ikke husker hvorfor jeg ikke klarte å begynne, og 23. november, da jeg reiste til Budapest og var utslitt og full av inntrykk og reisenerver. Dette betyr at jeg helt fra starten av lå minst én dag bak skjema, men jeg holdt meg ganske greit på linje med grafen som viser vei til 50 000 ord, jeg bare lå 2000, og noen ganger 4000 ord bak målet. Men i går skreiv jeg før jobb, og så jobba jeg, og så jobba jeg litt med transkriberinga da jeg kom hjem, for å gjøre søndagen litt lettere for meg selv – og så, siden jeg bare mangla 1800 ord, så satte jeg meg ned i går kveld og hamra inn de siste.

Blei det en bok?

Nei. Men det kan ha blitt starten på en ny bok, og flere tekster til den boka jeg allerede har starta på. Jeg tror noe av det beste jeg vrei ut av meg i løpet av denne travle måneden der det skorta på søvn og scrolletid, og jeg satt som en flittig og sliten forfatter på Kaffebrenneriet, blei til da jeg mente at jeg ikke hadde noe å skrive om, og så plutselig på side fire for dagen, så skimta jeg noe som kanskje kan bli til noe en gang. Og jeg hadde kanskje ikke klart å finne det uten å skrive meg fram til det.

Det er det fineste med november, at jeg etablerer en skrivevane. Selv om jeg alltid er utslitt når desember kommer, og i tillegg da er bokhandler så jeg ikke har energi til noe annet enn å løpe rundt der inne og hjelpe dere med hvilke bøker som skal gis bort til jul, så er det noe med å føle at jeg er forfatter i november. At jeg er en som skriver hver dag. Det trenger ikke være bra, det trenger bare å gjøres. Det er en vane. Og jeg har følt det i år, en forfatter er en som skriver, og jeg skreiv hver dag.

Jeg fant også et godt triks på de dagene der jeg ikke hadde lyst i det hele tatt. Jeg kjøpte gulrotkake på Kaffebrenneriet og satte den ved siden av kaffen. Kaffen fikk jeg drikke, men kaka fikk jeg først spise når dagens ordmål var nådd. Noen dager fikk jeg kake etter 2000 ord, noen ganger 1800, noen ganger 1500. Ordmålet blei satt da jeg hadde satt i gang og kjente etter. Men kaka, kaka den var alltid god.

I dag skriver jeg dette i stedet for på manuset. Det skal få hvile seg nå, til etter jul. I dag åpner NØ og jeg jula, og jeg har på meg den nye Stitch-julegenseren jeg kjøpte i Budapest da vi var på flyplassen i sju timer før flyet vårt gikk. Mer om det en annen gang, eller kanskje aldri.

Jeg fant en julegenser på internett i 2020. Jeg bestilte den, fikk bekreftelse, fikk en sporingslink, og så forsvant den. Jeg venta på den i noen uker, så noen uker til, og da jeg sendte en mail for å spørre hvor den var blitt av, så svarte de med den samme sporingslenka jeg hadde fått en måned i forveien. Det sto at pakka var lasta på bil. I England. Den blei aldri sendt videre fra den bilen. Kanskje sjåføren fikk seg ny julegenser, kanskje den datt av i en sving. Jeg lurer ofte på hvor ting blir av. De blir jo ikke bare borte.

Som med boka jeg mista under setet mitt på bussen hjem fra Roskilde – les om det her, så lurer jeg ofte på hvor ting blir av. Pakkene vi sender til hverandre, gjennom verden, gjennom borettslag og postkontor, lagerhus og lastebiler. Når de forsvinner, hvor blir de av? Ligger de i en haug til de brennes? Har de blitt med noen andre hjem? Har noen stjålet dem? Jeg sender mange pakker, jeg selger ting på internett og pakker dem pent inn, skriver hentekoder med sprittusj og ofte går det bra, de dukker opp i postkassa til den som har kjøpt det, på dørmatta med avisa om morgenen. Men en gang i blant, oftere enn man skulle tro, så forsvinner de. Som oftest er siste sporing at de har henta pakka, og så … poff. Jeg tenker jo at det bør være mulig å finne ting, hvis de ikke er stjålet. Hvis det var en jobb, å åpne pakker, leite etter mottakeren som av mystiske grunner har forsvunnet fra systemet, så skulle jeg gjerne hatt den. Det kunne vært en nettside, en podcast, savner du noen turkise converse i størrelse 38? Savner du en Fleabag-julegenser med bilde av Phoebe Waller-Bridge som griner? Savner du en bok? Jeg vil finne det igjen til deg.

Uansett, jeg bestilte en julegenser i 2020. Den blei borte på veien. Det fantes ingen nettside å etterlyse den på, men jeg håper den ikke blei brent. I 2021 hadde de slutta å sende til Norge. I 2022 tenkte jeg ikke på det. Men i fjor, så tenkte jeg på den igjen. Fleabag-julegenseren. Finnes den fortsatt? Jeg fant den og de sendte fortsatt ikke til Norge, men jeg så at de sendte til Danmark. Jeg kjenner noen i Danmark. Kan jeg sende en pakke til dere? spurte jeg A. A sa at det kunne jeg så klart. Så jeg bestilte genseren på nytt, og under to uker seinere, så fikk jeg melding av A om at den var kommet trygt fram. Ville jeg hente den? Ville jeg vente til moren hans hadde vært på besøk i jula og få den over jul? Nei, sa jeg. Jeg vil få den tilsendt. Med sporing! Så den ikke blir borte. Så vi betalte Postnord for at de skulle få den trygt fram til Norge.

Jeg fikk en sporingskode. Den blei lasta på bil.

Så forsvant den.

Vi klagde og de sa de skulle leite etter den, at pakka jo var et sted. At når de fant den, hvis de fant den, så kom det til å dukke opp nye bevegelser på sporinga. Jula kom og gikk, og ingen pakke blei funnet. Blei den brent? Ligger den fortsatt mellom setene i budbilen? Ligger den aleine under en hylle på lageret? Går budbilsjåføren med Fleabag-genseren min? Hvem veit. Jeg håper den ikke blei brent.

Tidligere i år, så fant jeg genseren på ebay. Halleluja, sa jeg, og bestilte den. Det sto den skulle komme fra UK. Jeg tenkte at ebay var folk som solgte ting brukt, og håpa genseren var i god stand. Da jeg fikk beskjed om at pakka var sendt, så sto det ikke at den kom fra UK, det sto at den kom fra Kina. Pussig. Og det kom en pakke til meg fra Kina. Og inni pakka var det en genser. Jeg hadde bestilt Knitted Fleabag Xmas Sweater. Denne genseren var … ikke knitted. Den var i plast og den lukta gift. Motivet var forsåvidt liknende det på den originale genseren, men som om de hadde tatt et bilde av den og forstørra det og så pikselert det på denne genseren. Den kom i hvert fall fram, men jeg tør ikke bruke den, jeg tror den er giftig og jeg skal levere den på miljøstasjonen. Jeg tror ikke den bør brennes! Den bør sorteres på forsvarlig vis. Merkelappen sier ikke hva slags materiale det er, bare at det er 100 % natural fabrics. Natural, jeg veit ikke, eller giftlig plast er jo natural det også, på et vis. Uansett!

Så tenkte jeg videre på Fleabag-genseren. Jeg måtte gi opp nå. Nå hadde jeg tross alt brukt en del penger på en genser som jo aldri kom fram i posten. Jeg hadde spandert julegensere på kanskje to budbilsjåfører, eller sørga for at to pakker til blei brent på bålet når de ikke fant mottakeren på grunn av kluss i systemet, og jeg hadde bestilt en giftig kopi av et merkelig firma som lager gensere i Kina. Nok får være nok. Men så, fordi jeg er som jeg er, håpløs, men også full av håp på samme tid, så sendte jeg en ny melding til A. Kan jeg sende en pakke til dere? Så klart, svarte A. Og akkurat som sist, så blei pakka levert i Danmark, trygt og godt, i løpet av to små uker. IKKE SEND DEN NOE STED, skreiv jeg til A. Jeg kommer.

Så gikk tida og oktober skulle bli november snart og alle veit hva som skjer i november, da er det snart desember, og så er året over, og tida mi strekker ikke til, jeg får ikke dratt på noe koselig besøk til A før jul, men jeg får bestilt et billig minicruise med DFDS og får fem timer i København, om han har tid til å treffe meg til en lunsj? Det har han så absolutt. Så jeg booker meg minicruise med kampanjepris, tur-retur København for 150 kroner. Jeg går av båten, tar en buss, setter meg på et fortau og venter, og så kommer A i bilen sin, vi går og spiser lunsj, jeg får pakka mi og jeg åpner den, og der var den. Genseren. Fleabag-julegenseren jeg har drømt om. Nå gjensto det bare å se om den passa, for jeg hadde originalt bestilt S, men de var tomme for alt unntatt XS, og jeg håpa at størrelsen var som på andre julegensere, litt for stor, og lo and behold, den passa perfekt. Phoebe Waller-Bridge griner på forsida, en rev lusker på baksida, pynteborden er GT-bokser og jeg har endelig, etter mange år, fått kloa i min helt egne Knitted Fleabag Xmas Sweater.

Jeg feira med å oppgradere lugaren min på vei hjem, og seilte fra København i en dobbeltseng. Det blei en dyr genser. Men nå er den min. Endelig. Jeg skal være så glad hver eneste gang jeg bruker den.

Jeg våkna tidlig i dag. Jeg hadde en legetime en time før jeg skulle være på jobb. Jeg var trøtt og det regna. Jeg hadde fått en melding fem minutter før jeg våkna, og jeg våkna av meg selv ti minutter før vekkerklokka skulle ringe. Det sto: Men i alle dager! Og var et screenshot fra NRK.

Jeg svarte: MEN I ALLE DAGER!

Så vekka jeg J, selv om han skulle sove et par timer lenger enn meg. JEG SKAL PÅ KENT-KONSERT IGJEN!

Så sto jeg opp, løp gjennom dusjen, så videoen deres på Instagram, så den igjen mens jeg pussa tenner, så den igjen mens jeg fant fram en Kent-t-skjorte fra skapet. Så den igjen mens jeg gikk til bussen. Så den igjen på venteværelset til legekontoret. Så den mens jeg satt i sofaen etter å ha tatt influensavaksina. Og hele tida tenkte jeg på folka jeg er glad i. Jeg tenkte på R, og sendte melding: Gratulerer med dagen, den er vår! Jeg tenkte på A, som hadde sendt meg melding. Jeg tenkte på Krummis i Malmö, på folka mine på internett, på alle oss som har stått med henda i været, med tårer i øya, med blikket festa mot tigere og hester og hunder på skjermene bak favorittbandet vårt. Jeg tenkte på at jeg til stadighet tenker tilbake på de siste konsertene og skulle gitt så mye for å få oppleve det igjen, bare én gang til.

Og så, siden jeg er den jeg er, så var jeg også stressa. Tenk om jeg ikke får kjøpt billett fordi det blir tomt? Tenk om jeg ikke får fri fra jobb? Tenk om alle hotellene er fulle? Tenk om, tenk om, tenk om, tenk om.

Tenk om det blir like nydelig som det var i 2016 da vi sa takk for alt. Tenk om jeg får høre noen favoritter fra de gamle skivene. Tenk om jeg får se Joakim slå takta på brystet sitt igjen. Tenk om jeg kan stå i mengden og grine til de låtene jeg fant som tenåring, og som fortsetter å forme livet mitt selv om jeg blei voksen for lenge, lenge sida.

Jeg hørte på Musik non-stop, som aldri var en stor favoritt hos meg, men som var en av de aller kuleste på avskjedskonsertene. Jeg hørte på När det blåser på månen og tenkte på den konserten i Lillestrøm der de spilte den og jeg kjente nedtellinga i hele kroppen. Jeg hørte på Romeo återvändar ensam og tenkte på å få den i Spektrum og begynne å grine av de første tonene. Jeg tenkte på alle gangene jeg har subba rundt i verden, på Furuset, i Groruddalen, i Oslo, i sentrum, i dyp snø, kald sørpe, i vått regn, i den første sola som varmer fjeset mitt, i natta, i morgenen, i dagene, i alle åra der jeg har gått og gått og gått og gått, rundt i livet mitt, i dagene mine, i åra mine. Og så tenkte jeg på Eva.

Jeg tenkte på Eva som får en melding av Miriam etter at de ikke har snakka sammen på mange år. Jeg tenkte på Eva som ringer til Jo, selv om de heller ikke snakker så ofte sammen lenger. Jeg tenkte på Eva som er voksen nå, som lever et lite liv i en stor verden, som fortsatt går rundt og rundt i livet sitt og hører på det samme bandet, som aldri ga opp å få se dem igjen. Som smilte lurt og litt trist når folk spurte om hun trodde de noen gang skulle gjenforenes. Jeg tror ikke det, svarte hun. Det var så endelig, så veldig slutt. Det hadde jo vært fint, men det finns inget hjärta om man inte har kul.

Men så våkner det til live igjen. Begynner sakte å slå, forsiktig, så hardere og hardere. Det var noe der. Det fantes noe en gang. Vi var en gjeng, var vi ikke? Vi var sammen om noe. Vi trodde på hverandre, på at det vi gjorde betydde noe. Vi sa ha det og takk for alt, og nå sier vi: én gang til. Det er aldri for seint. Jag har bara alla mina jävla ord, alla dom här stora, tomma orden, finns det någon mening i att vänta … Eva og jeg har venta siden 2016. Kanskje har hun venta hele livet. Kanskje skal vi fortsette å vente også etter konsertene mars 2025, på alt som skal skje, på alt som fortsatt kan skje, på alt som skal gjøre vondt og alt som skal gjøre godt, men nå samles gjengen igjen. En gång till.

Jeg er seint ute med denne, og september står som uskrevet i denne bloggen. Jeg prøver å skrive minst en gang i måneden, men noen ganger flyr tida. September fløy av gårde, og det gjorde jeg også. Jeg løp over 50 kilometer, 5 kilometer av gangen, ut døra hjemme, ned fortauet, innover langs togskinnene, ned mot Svartdalsparken, gjennom den, ut på den andre sida, rundt til Vålerenga igjen, rundt Jordal og hjem.

Nå er det oktober og det har regna. Høsten er her, og jeg lager suppe til middag, vi har laga fårikål, jeg har pledd over dyna, men våkner midt på natta og er varm og klam. Det er ikke for kaldt ennå, men heller ikke varmt nok.

Uansett, dette skal handle om Unnveig Aas. Jeg kjenner Unnveig litt, følger henne på Instagram, har sett henne spille konsert, har hørt henne lese fra bøkene sine, har prata med henne på julebord. Vi deler forlag og jeg liker henne godt.

The bottomless sea var en av de første låtene av henne som jeg hørte, og jeg husker det godt, fordi jeg la merke til den på Slottsfjell da hun spilte der i 2014, tror jeg det var. Det regna ikke da, om jeg husker riktig, så var det sol hele tida, jeg var varm og på jobb, jeg anmeldte konserter for Gaffa og det var en fin festival. Jeg endte opp på et nach på en seilbåt hos en kaptein jeg bare kalte Kon-Tiki, men han het noe annet. Uansett, konserten til Unnveig var tidlig i festivalen, og jeg hørte henne synge «The bottomless sea», og mange andre låter, og jeg husker jeg tenkte at jeg elska det.

I sommer slo jeg til på alle vinylplatene hennes da hun solgte de hun hadde igjen. Vi avtalte å møtes, og begge glemte det. Men så leste vi begge på slippfesten til Victoria Durnak og Heidi Furre i september, og da huska hun dem, så jeg fikk alle skivene (jeg kjøpte dem, da, men de føltes som en gave) i et Unnveig Aas-nett som jeg har brukt mye etterpå. Jeg var kjempenervøs, som alltid. Det går ikke over. Jeg spør alle de andre som også skal gjøre noe, blir du nervøs, spør jeg. Hva gjør du når du er nervøs? Unnveig sa hun ikke ble så nervøs, eller at hun var mest nervøs for om hun hadde stemme, og hvis hun hadde stemme, så gikk det bra. Det er en fin tanke. Jeg blir så nervøs, og tror jeg skal dø hver gang, så hvis jeg ikke dør, så burde det jo gå bra, men det veit jeg jo aldri før jeg har overlevd, så nervøsiteten lever i beste velgående.

Uansett! Unnveig.

Til tider har jeg hørt mye på Unnveigs skiver, så mye at tekstene hennes har festa seg. Det er så mye bra der. Stemmen og melodiene hennes er også bra, men tekstene, dere, tekstene. Å høre på Unnveig Aas er perfekt høst, det handler om tapt kjærlighet og sinne, om å være ung og eldre, om regn og vin, om tid. Om fortid.

Så mens september har blitt til oktober, og oktober skal bli til vinter, så synes jeg du skal høre litt på Unnveig Aas. Jeg skal gjøre det. Her hjemme i leiligheten, mens det er mørkt utenfor, og fortsatt ikke helt lyst her inne, fordi lyset først kommer når jeg pynter til jul og henger opp stjernene som skal få meg over kneika og over i det nye året. Men det er fortsatt mye år igjen her vi er nå.

Jeg blei så glad da jeg trykka på shuffle og Spotify ga meg denne. Raymond & Maria var et helt år for meg. De var en sommer og en vinter, de var en forelskelse og et brudd. Jeg husker at jeg tulla og sa jeg ikke likte dem, og derfor fikk jeg skiva deres i gave. Jeg gjorde narr av den genser-sangen deres, «ingen vill veta var du köpt din tröja», tullesang jeg ofte. Så fikk jeg skiva og hørte ikke på annet på flere måneder. Raymond & Maria synger om livet sånn det kjentes ut da jeg var i 20-åra. Raymond & Maria synger sanger som minner meg om lukta av markjordbær oppe i Ekebergåsen, de synger sanger som minner meg om sommeren, enda jeg hørte på dem om høsten, vinteren og våren også. De synger sanger som minner meg om en jeg en gang var, om ei som drømte om å skrive noe mer enn bare en blogg, om ei som studerte og snart var ferdig, om ei som lurte på hvordan livet en gang skulle se ut.

«Min pappa» var favoritten min, selv om hele skiva er fantastisk. Den heter Vi ska bara leva klart og kom i 2004. Jeg hørte på den mest i 2007 og 2008. Den holder seg. «Min pappa» begynner med en gitar, som så mange andre favorittlåter jeg har i livet. De synger om en pappa, om å komme fra Kalmar, om å flytte, om rekkehus, pingpong, veien til jobben, drømmer om framtida og framtida som kommer. De synger om å bo i en leilighet, om å drømme om noe større, om å sykle til jobben, om å ikke huske hvordan stemmen til faren din høres ut, de synger om et vanlig liv og alle åra man har igjen, og jeg sykla til jobben fra min lille hybelleilighet, jeg gikk gjennom kirkegården og så den gå fra grønn til rød til svart til grønn igjen, jeg hørte stemmene i hodetelefonene og sang sammen med dem: Men dom har sagt att vi har så många år kvar, låt dom börja nu, snälla, låt dom börja nu.

Åra går og jeg flytter fra hybelleiligheten min. Jeg går ikke lenger gjennom kirkegården for å komme til jobb. Jeg hører nesten aldri på Raymond & Maria lenger, men jeg husker for et par år sida, så var det så varmt om sommeren og jeg sto opp grytidlig for å jogge, og da hørte jeg på dem igjen, jeg løp før sju om morgenen og hørte på Raymond & Maria igjen, og jeg var blitt eldre enn jeg en gang var, og jeg bodde fortsatt ikke i villa eller ved sjøen, men jeg sto opp og løp om morgenen og jeg bodde med en fyr i en helt passe stor leilighet, og vi hadde en katt. Vi har fortsatt en katt.

I dag løp jeg også joggeruta mi, men jeg trengte ikke stå opp så tidlig, for det er snart høst og det var overskya da jeg løp ut døra. Jeg løp min andre raskeste runde noensinne, men det var på grunn av et 35 sekunders stopp ved et lyskryss og hadde det ikke vært for det, så hadde jeg fortsatt å slå min egen rekord. Jeg driver med det nå, jeg er blitt en som prøver å løpe fortere enn meg selv. Tida går og åra glir ved siden av oss. Jeg løper i Svartdalsparken, forbi hunder og andre joggere, jeg løper den faste ruta og kjenner meg igjen, veit at jeg bare skal rundt neste sving før jeg får en liten nedoverbakke og det som føles som en pause, selv om jeg ikke stopper. Jeg løper ut av Svartdalsparken og begynner på ferden tilbake igjen til leiligheten min, og i dag løp jeg forbi en hel gymklasse som ikke var slitne. Jeg var kjempesliten og pusta og peste, siste kilometeren er den raskeste og også den mest slitsomme. Det er da jeg setter inn støtet for å ta igjen meg selv. Og åra går, glir over i det neste.

Jeg hørte på Raymond & Maria da jeg studerte, da jeg var nesten ferdig, da jeg leverte bacheloroppgaven min og begynte å sitte på Blindern for å skrive en roman i stedet. Jeg var pliktoppfyllende og strukturert. Jeg jobba nesten fulltid, og de andre timene i uka der jeg ikke jobba, så skreiv jeg. Først bacheloroppgave, som jeg leverte på tida, så en roman, som aldri blei ferdig – men som blei en annen roman året etterpå.

Jeg hørte på Raymond & Maria og var voksen, men ikke på samme måte som jeg er voksen i dag. Jeg hørte på Raymond & Maria og var på besøk i kollektivet til venna mine, jeg tilbragte søndagene i senga, jeg jogga ikke enda, og jeg hadde heller ikke fått angst, jeg sykla til jobben og når frosten kom, så tok jeg bussen til jobben, og jeg husker ikke hvilke kvaler jeg hadde, hva jeg var redd for, hva jeg tenkte på når jeg ikke fikk sove. Det finnes jo her, i arkivet mitt, om jeg blir nysgjerrig – eller om du blir det.

Men jeg husker det som at jeg tenkte mye på alt som skulle komme, alt jeg ville bli, alle jeg skulle elske – og alle som skulle elske meg. Jeg husker jeg tenkte at Raymond & Maria sang om å være voksne, eldre enn meg. Jeg husker at jeg blei både glad og trist av å høre på dem.

Jeg skreiv min første tekst som kom på trykk våren 2008, og da skreiv jeg om et sommerhus i Kalmar. Et fiktivt sommerhus som jeg så for meg at jeg en gang skulle ha, og den eneste grunnen til at jeg har hørt om Kalmar, er fordi Raymond & Maria synger om at min pappa kommer derfra. Jeg har fortsatt aldri vært i Kalmar. Men åra går og plutselig en dag, så kanskje jeg leier et sommerhus der. Man veit aldri.

Jeg kjøper månedskort i august for å bade masse. Jeg har hjemmekontor i ferien, fordi jobbene kommer ramlende også når man har fri, men jeg drar ut til Huk en formiddag før det er meldt regn. Jeg spiser is før middag. Jeg drikker iskaffe mens jeg jobber. Så tar jeg fri igjen. Løser kryssord. Ser på tv-serier som trøster et slitent hode.

Jeg drar til Malmö for å se min beste venn feire vielsen sin. Vi sitter i en hage full av frukttrær og familie, vi sitter ved bålpanna når gjestene har dratt hjem. Jeg tar bilder av dem foran epletreet, med hundene og sønnen som ruller i gresset foran ekteparet. Jeg er varm og glad for å få være der. Familien og vennene til A, som jeg møter for første gang, tror jeg er søsteren til Krummis. «Ni är så lika!» Vi ser på hverandre og smiler. Ja, ganske.

Det er 20 år sida vi møttes i en sving på Roskilde, og nå er hun gift og bor i et hus med stor hage rett utafor Malmö. På et punkt etter grillmiddag og dessert, så sitter jeg og ser meg rundt, dingler med beina fra en benk. Jeg skjønner dette, sier jeg og ser på henne. Hundene ligger i gresset, sønnen hennes leker i bassenget sitt på terrassen, vennene til A ler høyt av noe, søstrene hans henger i hagesofaen. Gratulerer, sier jeg og vi tar hverandre i hånda, ler.

Morgenen etter står jeg opp og spiser frokost med dem, leker med min kompis, lille A, han er en t-rex og spiser de andre lekene som jeg gir lyd til. En veps dør sånn her: sum sum suuuuum. Loke dør sånn her: humtidum-dum-duuuuum. En elefant dør sånn her: Æææææææææææ. En slange dør sånn her: Ssssssssss. Lille A ler like mye hver gang.

Så kjører de meg til toget og jeg reiser til Varberg, som jeg aldri har vært i om sommeren, selv om det jo er en sommerby. Jeg har jo skjønt det når jeg har vandra rundt her om høsten og tidlig vår, jeg har sett de stengte is-sjappene og strendene, jeg har sett den grå byen og tenkt at den nok kommer til sin rett om sommeren, og nå er jeg her, om sommeren. Jeg har booka meg to netter på Gästis, og denne gangen har jeg fått balkong og badekar.

Jeg går for å finne en strand og finner Skarpe nord, en lukka nakenstrand for kvinner. Jeg bader ved badetrappa, det er høye bølger og jeg holder meg fast mens jeg vaker opp og ned i havet. Jeg står med lukka øyne og vått hår etterpå og kjenner at jeg er lykkelig.

Jeg kjøper en is på minigolfen der de spiller 80-tallsmusikk og et søskenpar krangler på engelsk. «No, she did it, it wasn’t me!» Den ene søsteren krangler med faren som har kjefta på dem, han har en baby i bæresele og himler med øya. Den andre søsteren står med golfkølla over skulderen og smiler lurt. Åååå, sier den første søsteren, sparker i gresset. jeg spiser mjukglass med sjokoladestrøssel, den smelter fort, jeg får is på låret som jeg ikke ser før jeg er tilbake på rommet. Det har størkna. Jeg bader i badekaret, senker meg ned i det varme vannet. Jeg går på gresk restaurant og bestiller moussaka.

Jeg leser ut en bok i hotellsenga med balkongdøra åpen, det har skya over der ute og blåser en del, men inne i hotellsenga er det lunt. Jeg hører måkene og sommerbyen der utenfor. Jeg finner fram Ebba och Didrik på SVT Play, som man ikke kan se i Norge, og tenker på alle somrene jeg har vært en søster som også har krangla med søstrene mine. Slitne foreldre i sommerhus, slitne mammaer i Syden, slitne pappaer i bilen, slitne småsøsken i baksetet og på restaurant, klissete solkrem , vepsestikk og sand i skoa. Det var livet, det også.

Om sommeren tenker jeg alltid på den jeg var da jeg var barn. Jeg tenker på feriekoloniene jeg var på, det lille teltet pappa satte opp i farmors hage, syrinene og solbærbuskene, jeg tenker på Mikke Mus-kryssord og saft i rosa glass med sugerør og plastfolie, så det ikke skulle komme veps i dem. Jeg tenker på alle somrene da jeg lengta etter å bli voksen, å bli større, og nå er jeg både voksen og større, og jeg tenker på barnet jeg var og barndommen jeg hadde.

Jeg så på Ebba och Didrik og tenkte på å være forelska. Jeg så på Pacific Blue og tenkte på å være fin i bikini. Jeg så på Dawsons Creek og tenkte på kyssing. Jeg så på Are you afraid of the dark og tenkte på å ha en vennegjeng å fortelle spøkelseshistorier med. Jeg så på Beverly Hills 90210 og tenkte på å få en kjæreste. Om sommeren ser jeg på alle de seriene og tenker på meg selv.

Å være 12 år og lengte etter å bli noen, og så var man noen allerede da. Jeg hadde vennskapsbånd på armen og anklene, som jeg hadde fletta selv, men ikke turte å gi bort til noen. Jeg leste bøker og skreiv dagbok, var solbrent på kinna og skuldrene. Jeg skulle bli 13 og 14, få mitt første kyss og så min første kjæreste, jeg skulle få sommerjobb og begynne på ungdomsskolen og videregående, jeg skulle bli 18 og få hjertet mitt knust, jeg skulle bli student og flytte inn i en hybel jeg bodde i den sommeren jeg jobba seinvakter hver dag og så på TV til sola sto opp etterpå. Jeg skulle bli voksen og ikke klare å ta ferie, men hver sommer kommer allikevel, og hver ledige time er en liten ferie den også. Og nå er jeg her, i Varberg, om sommeren, i to dager uten planer.

Jeg skal lese flere bøker. Jeg skal bade på Skarpe nord, være en av kvinnene som sitter der i sola etterpå med lukka øyne. Jeg skal spise is og bakverk, jeg skal spise middag aleine med en bok, jeg skal drikke øl på takterrassen til hotellet i morgen, jeg skal prøve å skrive noe igjen.

Så skal jeg ta toget hjem igjen til hjemmekontoret og hverdagen, i leiligheten jeg bor i med en fyr og en katt, min lille familie. Det er ikke epletrær eller plommer i bakgården min, men det er syriner der, og neste forsommer kommer de tilbake. Da får jeg en ny sjanse til å prøve å ha ordentlig ferie. Hele tida er man et menneske. Så lenge man lever, er man et menneske, og kan prøve å gjøre det man alltid har drømt om. Kysse, ha en kjæreste, være voksen, ha en vennegjeng, men fortsatt være litt solbrent på kinna, løse kryssord, sitte i gresset, se på TV-seriene man så på da man var liten og drømte om livet som skulle komme.